Easy Reidar

Fra ReidarWiki
Revisjon per 26. aug. 2010 kl. 22:40 av Øyvind (diskusjon | bidrag)
Hopp til navigering Hopp til søk
Tittelskjermen fra Easy Reidar
Easy Reidar ble utgitt på VHS i 1992

Easy Reidar er en film om Reidar og historier fra livet hans. Allerede i 1988 sirkulerte det planer om en helaftens spillefilm om Reidar. Det foreløpige navnet var den gang Reidar - The Movie[1], men det skulle ta hele fire år til før filmen ble en realitet.

Informasjon om utgivelsen

Anmeldelse av filmen

Terningkast4.gif VG ga filmen terningkast fire. Her følger Borghild Maalands anmeldelse av filmen[2]:

Nå kan du få Reidar i fri dressur en hel time på video. Ta fram colaen, sett muttern i gang med vaffelbaking, legg beina på bordet og du kan oppleve Reidar - alias Øivind Blunck - Bitten, Grøten og et tonn med vafler. Men du må være innbitt Reidar-fan, hvis du ser videoen i ett strekk. For «Easy Reidar» blir nokså ensformig i lengden.

Reidar hadde sine glansdager i ungdomsprogrammet «Blikkbåx» på lørdagsettermiddagen. Han var prototypen på tenåring som digga cola, vafler, Sky Channel, Samantha Fox og discjockey Pat Sharp. Dette var i de hine hårde dager før både TVNorge, TV 2 og TV3. Reidar var møkklei Norsk Tristkringkasting. Hans lyspunkt i tilværelsen var Bitten, kameraten Grøten og mopeden.

Herlig

Nå er Reidars samtaler med seg selv og sitt TV-apparat samlet på videotape. Blunck er herlig til å fremstille den oppløpne guttehvalpen Reidar, vi gjenkjenner treffende replikker og kvikke resonnementer underveis.

Men - «Easy Reidar» er skapt for å serveres i mindre doser. Her går flere av episodene nesten i ett. Dermed blir Reidars prat nokså pjattende etter hvert. Godbiter finnes underveis, som f.eks. kjøreturen med Bitten (Hege Schøyen). Og ingen kan se så inderlig ut som en hund med hale mellom beina som Reidar (Blunck) når han har kjærlighetssorg tl den nevnte Bitten. Videoen holder - for den unge fansen.

BORGHILD MAALAND

Innholdsfortegnelse

Eksterne lenker

Kilder

  1. VG (13. august, 1988, side 54), skrevet av Ellen Sand.
  2. VG (5. desember, 1992, side 59), skrevet av Borghild Maaland.